“Da jeg ble født i en liten Kentucky tømmerhytte der oppe, kom Herrens Engel inn gjennom vinduet og stod der. Det var en Ildstøtte.”
Morgenrøden var i ferd med å bryte gjennom mørket over den kjølige april-himmelen. Det enkle trevinduet ble slått opp for å slippe morgenlyset inn i den vesle ett-roms hytten. En rødstrupe som satt ved siden av vinduet syntes å være spesielt opprømt denne morgenen og sang av sine fulle lungers kraft. Inne i hytta, la en ung Charles Branham hendene sine i lommene på sine helt nye selebukser og så ned på sin 15 år gamle kone. “Vi vil gi ham navnet William”, sa faren.
Inn gjennom vinduet kom et overnaturlig Lys. Lyset beveget Seg gjennom rommet og ble hengende over senga hvor babyen nettopp hadde blitt født. Dette var det samme Lyset som brakte hebreerbarna ut av Egypt. Det var det samme Lyset som møtte Paulus på hans vei til Damaskus. Og Det ville nå lede denne vesle babyen til å kalle en Kristi Brud ut av verden. Lyset var ingen andre enn Herrens Engel, Ildstøtten; og Den hadde igjen kommet til syne for mennesker.
Og der inne, i denne vesle tømmerhytta, den morgenen, 6. april, da jordmora åpnet vinduet så lyset kunne skinne inn så mamma og pappa kunne se hvordan jeg så ut. Da kom et Lys omtrent på størrelse med en pute virvlende inn gjennom vinduet. Det sirklet omkring der jeg var, og beveget seg ned på sengen. Mange av fjellfolka stod der. De gråt.
Det ydmyke hjemmet lå i åsene i det sørlige Kentucky, nær den lille landsbyen Burkesville. Datoen var 6. april 1909. Babyen var den første av ti barn som ville bli født til Charles og Ella Branham.
Det var ikke lenge før Herrens Engel ville besøke unge William Branham igjen.
Da han var et barn, talte Engelen til ham for første gang, og sa at han ville bo i nærheten av en by som het New Albany. Han sprang inn i huset og fortalte hva som nettopp hadde skjedd til sin mor. Som en hvilken som helst annen mor, tenkte hun ikke så mye på historien, og fikk ham i seng for å roe de unge nervene hans. To år senere, flyttet familien hans til Jeffersonville, Indiana, bare noen få kilometer fra den sørlige Indiana-byen, New Albany.
Engelen talte igjen til den unge profeten noen få år senere. Det var en stille dag i september, og den varme sola skinte gjennom de fargesprakende høstløvene. Den unge karen haltet der han bar to bøtter med vann nedover stien. Blader fra en maiskolbe var surret fast under den såre tåen hans for å holde støv og skitt unna. Han satte seg ned for å hvile under skyggen av et høyt poppeltre. Tårene rant fra øynene hans som han gråt over sin uheldige situasjon: Vennene hans hadde det gøy ved det lokale fiskevannet, og han var igjen og bar vann for faren sin. Plutselig begynte en vind å virvle i treet over ham. Han tørket tårene fra øynene sine og reiste seg opp. Han hørte lyden av blader som blåste i vinden...men det var ikke noen vind. Han så opp, og omtrent halvveis oppe i poppeltreet, var det noe som raslet i de tørre bladene.
Plutselig talte en Røst: “Ikke drikk eller røk eller besmitt kroppen din på noen måte, det er et arbeid du skal gjøre når du blir eldre.” Den vettskremte syv år gamle gutten slapp bøttene sine og løp til sin mor.
Lik profeten Samuel, hadde Gud igjen talt til et barn.
Noen få uker senere, lekte han med klinkekuler med lillebroren sin. En underlig følelse kom over ham. Han så ut over Ohioelven og så en vakker bro. Seksten menn falt i sin død som broen krysset elven. Den unge profeten hadde sett sin første visjon. Han fortalte det til sin mor, og hun skrev fortellingen hans ned. Flere år senere, falt 16 menn i sin død mens Second Street Bridge i Louisville, Kentucky ble bygget over Ohioelven.
Herren viste ham visjoner om framtiden. Og lik profetene før ham, sviktet visjonene aldri.