En dag bestemte jeg meg for at jeg hadde funnet en måte å bli kvitt dette kallet. Jeg skulle dra vestover for å jobbe på en ranch. Venn, Gud er like stor der ute som Han er på noe annet sted. Må du dra nytte av min erfaring. Når Han kaller på deg, svar Ham.
En september morgen i året 1927 fortalte jeg mor at jeg skulle dra på en campingtur til Tunnel Mill, som er omtrent fjorten miles fra Jeffersonville, hvor vi bodde på den tiden. Jeg hadde allerede planlagt en tur til Arizona med noen venner. Da mor hørte fra meg igjen, var jeg ikke i Tunnel Mill, men i Phoenix, Arizona, på flukt fra Kjærlighetens Gud. Ranch-livet var veldig godt for en tid, men det ble snart kjedelig som hvilken som helst annen nytelse i verden. Men la meg få si her, pris Gud, at opplevelsen med Jesus blir herligere og herligere hele tiden og blir aldri gammel. Jesus gir fullkommen fred og trøst, alltid.
Mange ganger har jeg hørt vinden blåse gjennom de høye furuene. Det virket som om jeg kunne høre Hans røst kalle langt ute i skogen, og si: “Adam, hvor er du?” Stjernene syntes å være så nærme at du kunne plukke dem med hendene dine. Gud syntes å være så nær.
En ting med dette landet er veiene i ørkenen. Hvis du noen gang skulle havne utenfor veien, er det så lett å gå seg vill. Så mange ganger ser turister små ørkenblomster og går av hovedveien for å plukke dem. De vandrer avgårde ut i ørkenen og går seg vill og dør noen ganger av tørst. Slik er det på den kristne vei – Gud har en hovedvei. Han taler om den i Jesaja det 35te kapittel. Den kalles ”Hellighetens hovedvei.” Mange ganger trekker små nytelser i verden deg bort fra hovedveien. Da har du mistet din opplevelse med Gud. I ørkenen når du har gått deg vill viser noen ganger et synsbedrag seg. For folk som holder på å dø av tørst vil synsbedraget være en elv eller et vann. Mange ganger løper folk etter dem og faller i dem bare for å finne ut at de kun bader i het sand. Noen ganger viser Djevelen deg noe som han sier er fornøyelig. Det er bare et synsbedrag, det er noe som ikke er virkelig. Hvis du lytter vil du oppdage at det bare hoper seg opp bedrøvelser i ditt sinn. Ikke hør på ham kjære leser. Tro Jesus som gir levende vann for dem som hungrer og tørster.
En dag fikk jeg et brev hjemmefra som fortalte meg at en av mine brødre var veldig syk. Det var Edward, han etter meg. Selvsagt tenkte jeg at det ikke var alvorlig, så jeg trodde han ville bli bra. Men en kveld noen få dager senere, da jeg kom fra byen, mens jeg gikk gjennom messa på ranchen, så jeg et papir på bordet. Jeg tok det opp. Det stod: “Bill, kom ut til nordre beitemark. Veldig viktig.” Etter at jeg hadde lest beskjeden gikk en venn og jeg ut til beitemarken. Den første personen jeg møtte var en gammel Lone Star ranger som jobbet på ranchen. Hans navn var Durfy, men vi kalte ham “Pop”. Han hadde et trist uttrykk i ansiktet da han sa: “Billie-gutt, jeg har dårlige nyheter til deg.” På det tidspunktet kom formannen gående bort. De fortalte meg at et telegram akkurat hadde kommet, som fortalte om min brors død.
Kjære venn, i et øyeblikk kunne jeg ikke bevege meg. Det var det første dødsfallet i vår familie. Men jeg ønsker å si at den første tingen jeg tenkte på var om han var forberedt på å dø. Som jeg snudde meg og så utover den gule prærien, rant tårer nedover kinnene mine. Jeg husket tilbake på hvordan vi hadde kjempet sammen da vi var små guttunger og hvor hardt det hadde vært for oss.
Vi gikk på skolen med knapt nok å spise. Tærne var ute av skoene våre og vi måtte ha på oss gamle frakker kneppet igjen i halsen fordi vi ikke hadde skjorter på. Jeg husket også godt en dag da mor hadde noe popkorn i et lite spann til lunsjen vår. Vi spiste ikke med resten av barna. Vi hadde ikke råd til den typen mat de hadde. Vi pleide alltid snike oss over åsen og spise. Jeg husker at den dagen vi hadde popkorn syntes vi det var en virkelig fryd. Så for å være sikker på at jeg fikk min del av det gikk jeg ut før middag og tok en god håndfull før broren min fikk sin del.
Der jeg stod og så på den sol-tørkede prærien tenkte jeg på alle disse tingene og undret på om Gud hadde tatt ham til et bedre sted. Da kalte Gud på meg igjen, men som vanlig prøvde jeg å kjempe det bort.
Jeg gjorde meg klar til å komme hjem til begravelsen. Da pastor McKinny fra Port Fulton Kirke, en mann som er akkurat som en far for meg, forkynte i begravelsen hans, nevnte han at: “Det er kanskje noen her som ikke kjenner Gud, hvis det er, ta imot Ham nå.” Åh, som jeg klamret meg til setet mitt, Gud arbeidet med meg igjen. Kjære leser, når Han kaller, svar Ham.
Jeg vil aldri glemme hvordan stakkars gamle far og mor gråt etter begravelsen. Jeg ønsket å dra tilbake vestover, men mor tryglet meg så innstendig om å bli at jeg til slutt gikk med på å bli hvis jeg kunne finne arbeid. Jeg fikk snart en jobb hos Public Service Company i Indiana.
Omtrent to år senere mens jeg testet måleapparater i måleapparatverkstedet ved Gas Works i New Albany, ble jeg overrumplet av gass og led av det i ukevis. Jeg gikk til alle leger jeg kjente. Jeg fikk ingen lindring. Jeg led av sur mage, forårsaket av gassens virkninger. Det ble hele tiden verre. Jeg ble tatt til spesialister i Louisville, Kentucky. Til slutt sa de at det var blindtarmen min og sa at jeg måtte ta en operasjon. Jeg kunne ikke tro det, for jeg hadde aldri hatt en smerte i siden min. Legene sa at de ikke kunne gjøre mer for meg før jeg tok en operasjon. Til slutt gikk jeg med på å få det gjort, men insisterte på at de brukte lokalbedøvelse så jeg kunne følge med på operasjonen.
Åh, jeg ønsket at noen som kjente Gud kunne stå ved siden av meg. Jeg trodde på bønn men kunne ikke be. Så forkynneren fra First Baptist Church ble med meg til operasjonsrommet.
Da de tok meg fra bordet til sengen min følte jeg at jeg ble svakere og svakere hele tiden. Hjertet mitt slo knapt. Jeg følte Døden over meg. Pusten min ble stadig kortere. Jeg visste at jeg hadde kommet til min veis ende. Åh, venn, vent til du kommer dit en gang, da vil du tenke på mange ting som du har gjort. Jeg visste at jeg aldri hadde røket, drukket eller hatt urene vaner, men jeg visste at jeg ikke var klar til å møte min Gud.
Min venn, hvis du bare er et kaldt formelt kirkemedlem, vil du vite det når du når enden, at du ikke er klar. Så hvis det er alt du vet om min Gud, ber jeg deg her og nå om å gå ned på dine knær og be Jesus om å gi deg denne opplevelsen av å bli født på ny, som Han fortalte Nikodemus om i Johannes kapittel 3, og åh, hvor gledens klokker vil ringe. Pris Hans Navn.