Ungdomsårene - Forts.



Det begynte å bli mørkere i sykehusrommet, som om det var i en stor skog. Jeg kunne høre vinden blåse gjennom bladene, selv om de syntes å være langt borte i skogen. Du har antagelig hørt et vindpust blåse i bladene, som kommer nærmere og nærmere deg. Jeg tenkte: ”Vel, dette er døden som kommer for å ta meg.” Åh! Min sjel skulle møte Gud, jeg prøvde å be, men kunne ikke.

Vinden kom nærmere, høyere og høyere. Bladene raslet og på et øyeblikk var jeg borte.

Det virket da som om jeg var tilbake igjen som en liten barføtt gutt, stående på den landeveien under det samme treet. Jeg hørte den samme Røsten som sa: “Aldri drikk eller røk.” Og bladene jeg hørte var de samme som blåste i det treet den dagen.

Men denne gangen sa Røsten: “Jeg kalte deg og du ville ikke gå.” Den lød for tredje gang.

Da sa jeg: “Herre, hvis det er Deg, la meg dra tilbake til jorden igjen og jeg vil forkynne Ditt Evangelium fra hustakene og gatehjørnene. Jeg vil fortelle alle om det!”

Da denne visjonen hadde passert, oppdaget jeg at jeg aldri hadde følt meg bedre. Kirurgen min var fremdeles i bygningen. Han kom og så på meg og var overrasket. Han så ut som om han trodde at jeg skulle være død, så sa han: “Jeg er ikke en mann som går i kirken, min praksis er så omfattende, men jeg vet at Gud har besøkt denne gutten.” Hvorfor han sa det, vet jeg ikke. Ingen hadde sagt noe om det. Hadde jeg visst da det jeg vet nå, ville jeg ha reist meg fra den sengen og ropt lovprisninger til Hans Navn.

Etter noen få dager fikk jeg lov til å dra hjem igjen, men jeg var fremdeles syk og var nødt til å gå med briller for øynene mine på grunn av linsefeil. Hodet mitt ristet når jeg så på noe i et øyeblikk.

Jeg begynte å søke for å finne Gud. Jeg dro fra kirke til kirke og prøvde å finne et sted hvor det var et gammeldags alterkall. Den triste delen var at jeg ikke fant noen.

Jeg sa at hvis jeg noen gang skulle bli en kristen, ville jeg virkelig være en. En forkynner som hørte meg komme med den uttalelsen sa: “Nå, Billy-gutt, du er på vei ut i fanatisme.” Jeg sa at hvis jeg noen gang fikk religion så ønsket jeg å føle det når den kom, akkurat slik disiplene gjorde.

Åh, pris Hans Navn. Jeg fikk religion senere, og jeg har den fremdeles, og ved Hans hjelp vil jeg alltid beholde den.

En natt ble jeg så sulten etter Gud og en ekte opplevelse at jeg gikk ut til det gamle uthuset bak huset og prøvde å be. Jeg visste ikke da hvordan man ba så jeg bare begynte å snakke til Ham slik jeg ville med hvem som helst. Helt plutselig kom det et Lys inn i uthuset og det dannet et kors, og Røsten fra korset talte til meg på et språk jeg ikke kunne forstå. Så gikk det bort. Jeg var trollbundet. Da jeg kom til meg selv igjen, ba jeg: “Herre, hvis det er Deg, vær så snill å kom og tal til meg igjen.” Jeg hadde lest Bibelen min siden jeg kom hjem igjen fra sykehuset, og jeg hadde lest i 1. Johannesbrev 4: “Elskede, tro ikke alle ånder, men prøv dem om de er av Gud.”

Jeg visste at en ånd hadde vist seg for meg, og som jeg ba kom den til syne igjen. Så syntes det for meg som om tusen pund hadde blitt løftet fra min sjel. Jeg spratt opp og løp til huset, og det virket som om jeg løp i løse luften.

Mor spurte: “Bill, hva har skjedd med deg?” Jeg svarte: “Jeg vet ikke men jeg føler meg virkelig bra og lett til sinns.” Jeg kunne ikke forbli i huset lenger. Jeg måtte komme meg ut og løpe.

Jeg visste da at dersom Gud ønsket at jeg skulle forkynne, så ville Han helbrede meg. Så jeg dro til en menighet som trodde på salving med olje og jeg ble helbredet umiddelbart. Jeg så da at disiplene hadde noe som de fleste forkynnere ikke har i dag. Disiplene ble døpt i den Hellige Ånd og kunne så helbrede de syke og gjøre mektige mirakler i Hans Navn. Så jeg begynte å be om dåpen i den Hellige Ånd og fikk den.

En dag omtrent seks måneder senere, gav Gud meg mitt hjertes begjær. Han talte til meg i et veldig Lys og sa at jeg skulle gå og forkynne og be for syke og Han ville helbrede dem uansett hvilken sykdom de hadde. Jeg begynte å forkynne og gjøre det Han ba meg om å gjøre. Åh, venn, jeg kan ikke begynne å fortelle alt som har skjedd: Blindes øyne ble åpnet. Lamme gikk. Kreft har blitt helbredet og alle slags mirakler har blitt gjort.

En dag ved foten av Spring Street, Jeffersonville, Indiana, etter en to- ukers vekkelse, døpte jeg 130 mennesker. Det var en het dag i august og det var omtrent tre tusen mennesker til stede. Jeg skulle til å døpe den 17. personen da jeg helt plutselig hørte den stille, rolige Røsten igjen og den sa: “Se opp.” Himmelen var som messing på den hete august-dagen. Vi hadde ikke hatt noe regn på omtrent tre uker. Jeg hørte Røsten igjen, og så sa den igjen for tredje gang: “Se opp.”

Jeg så opp og fra himmelen kom det en stor, klar stjerne som jeg hadde sett mange ganger før, men som jeg ikke har fortalt deg om. Mange ganger har jeg fortalt folk om hvordan den kom til syne, men de har bare ledd og sagt: “Bill, du bare innbiller deg det. Eller kanskje du drømte.” Men pris Gud, denne gangen hadde Han gjort Seg Selv synlig for alle, for den kom så nær meg at jeg ikke en gang kunne snakke. Etter at noen få sekunder hadde gått ropte jeg og mange mennesker så opp og så stjernen rett over meg. Noen besvimte mens andre ropte og andre løp avsted. Så dro stjernen tilbake inn i himmelen, og stedet som den forlot var omtrent femten fot i kvadrat, og dette stedet var i stadig bevegelse og virvlet som om bølger rullet over. På dette stedet hadde en liten hvit sky dannet seg, og stjernen ble tatt opp i denne lille skyen.

Lik Johannes døperen, ble profeten stadfestet i dåpens vann.